Jada, vi er hjemme og nei det skulle ikke ta måneder for å oppdatere.......
For å fortsette der jeg slapp:
Jeg hadde store forventninger til denne Tony fra Bequia (lærer aldri) men det begynner med at han ikke får til å lakkere dekket skikkelig. Vi bruker epoxy som han insisterte på vi måtte bruke, jeg er forsåvidt veldig enig. Spesielt på grunnlaget om slitestyrke på epoxy kontra lakk. Men selv etter 3 lag med sliping imellom blir det ikke helt som reklamen tilsa. Men vi hadde ikke tid til mere finpuss.
Imens komme Noel innom, jeg har lovet han jobb å male under fotrailsen. Det jeg ikke har sagt er at han ikke får betaling siden jeg betalte han for å vaske båten sist gang vi reiste hjem, noe han ikke gjorde. Arbeidet hans ble bra. Noel kan male.
Værre er det med denne heren Tony karen, når han maler ser det ut som en apekatt som drypper hele tiden rundt om. I gonna clean it after, er hans tåpelige svar, som ligger latent i denne folkerasen.
Jeg har det travelt siste uken med å montere alt på plass, på toppen av alt måtte jeg pakke alt på lageret på paller slik at den kunne flyttes ut. For lageret skal gjerne leies ut. Hektisk ble det! 10min før stengetid var alt ute av lageret. Og jeg tok bilder av alt og tok runden å si hade så lenge til gjengen. imens jeg gjorde dette ble kameraet mitt stjålet i bilen. Typisk!
Startet motoren fikk jeg ihvertfall, selv om den gjøken Tony glemte å åpne vannintaket og ødela impelleren min......
hmmm. Kommer ikke på alle irriterende detaljer. Phil fra beothuk reiste på fredagen etter lunsj. Vi ble godt kjent med hverandre.
Det tragiske oppi det hele var Mariann som hadde blitt dårligere å dårligere, når jeg ringte i starten av desember var hun blitt værre og blitt reist til barbados. Der hadde de funnet endel klumper og ble sendt til Norge for å få diagnose. Vi ringte ikke før starten av januar, da hun tok telefonen da var hun svak. full av kreft hadde vært diagnosen. Vi reste samme kveld over til henne, det var godt å se henne igjen. Men uforståelig at det gikk så fort. Mariann vi etterhvert hadde blitt så godt kjent med. Dette føltes og føles enda bare rart ut og uvirkelig. Hun døde en uke etter vi var på besøk.
Vi minnes alle det gode stundene, og skal ta vare på minnene.
Ellers er Cathrine begynt å få skikkelig mage og finansene begynner å legge seg på plass igjen (nesten).
Hilsen Kontor-rotta og hobbysjåføren Brakeback
For å fortsette der jeg slapp:
Jeg hadde store forventninger til denne Tony fra Bequia (lærer aldri) men det begynner med at han ikke får til å lakkere dekket skikkelig. Vi bruker epoxy som han insisterte på vi måtte bruke, jeg er forsåvidt veldig enig. Spesielt på grunnlaget om slitestyrke på epoxy kontra lakk. Men selv etter 3 lag med sliping imellom blir det ikke helt som reklamen tilsa. Men vi hadde ikke tid til mere finpuss.
Imens komme Noel innom, jeg har lovet han jobb å male under fotrailsen. Det jeg ikke har sagt er at han ikke får betaling siden jeg betalte han for å vaske båten sist gang vi reiste hjem, noe han ikke gjorde. Arbeidet hans ble bra. Noel kan male.
Værre er det med denne heren Tony karen, når han maler ser det ut som en apekatt som drypper hele tiden rundt om. I gonna clean it after, er hans tåpelige svar, som ligger latent i denne folkerasen.
Jeg har det travelt siste uken med å montere alt på plass, på toppen av alt måtte jeg pakke alt på lageret på paller slik at den kunne flyttes ut. For lageret skal gjerne leies ut. Hektisk ble det! 10min før stengetid var alt ute av lageret. Og jeg tok bilder av alt og tok runden å si hade så lenge til gjengen. imens jeg gjorde dette ble kameraet mitt stjålet i bilen. Typisk!
Startet motoren fikk jeg ihvertfall, selv om den gjøken Tony glemte å åpne vannintaket og ødela impelleren min......
hmmm. Kommer ikke på alle irriterende detaljer. Phil fra beothuk reiste på fredagen etter lunsj. Vi ble godt kjent med hverandre.
Det tragiske oppi det hele var Mariann som hadde blitt dårligere å dårligere, når jeg ringte i starten av desember var hun blitt værre og blitt reist til barbados. Der hadde de funnet endel klumper og ble sendt til Norge for å få diagnose. Vi ringte ikke før starten av januar, da hun tok telefonen da var hun svak. full av kreft hadde vært diagnosen. Vi reste samme kveld over til henne, det var godt å se henne igjen. Men uforståelig at det gikk så fort. Mariann vi etterhvert hadde blitt så godt kjent med. Dette føltes og føles enda bare rart ut og uvirkelig. Hun døde en uke etter vi var på besøk.
Vi minnes alle det gode stundene, og skal ta vare på minnene.
Ellers er Cathrine begynt å få skikkelig mage og finansene begynner å legge seg på plass igjen (nesten).
Hilsen Kontor-rotta og hobbysjåføren Brakeback
